Svensk ordbok 2009, webbversion
ora
`
tor
substantiv
~n ~er
[-o
´
rer]
or·at·or·er
●
(ordrik) högtidstalare
formellt
komm.
yrk.
○
äv.
person som talar mycket
sedan 1589
av lat.
ora
´
tor
med samma betydelse; till
orera