Svensk ordbok 2009, webbversion
kurr
`
e
substantiv
~n kurrar
kurr·en
●
ekorre
vard.
psykol.
yrk.
zool.
○
äv. bildligt
lustig eller ovanlig person
JFR
cohyponym
filur
cohyponym
typ 2
lustigkurre
han är en underlig kurre
sedan 1661
sv. dial.
kurre
’ekorre’; till
ekorre