Svensk ordbok 2009, webbversion
kucku
[
kuk
´
u
el.
kuku
´
]
substantiv
~et
äv.
~t
kucku·et
●
gökens läte
zool.
○
äv. som ljudhärmande utrop
sedan 1623
ljudhärmande; jfr ty.
Kuckuck
, eng.
cuckoo
, fra.
coucou
, lat.
cucu
´
lus
’gök’