Svensk ordbok 2009, webbversion
hu
`
ka
verb
~de ~t
huk·ar
●
huka sig
form.
○
äv. bildligt
det stora antalet namnunderskrifter fick politikerna att huka av förskräckelse
huka
sedan 1647
Subst.:
vbid1-884658
hukande
,
vbid2-884658
hukning