Svensk ordbok 2009, webbversion
elokven
´
s
substantiv
~en
elokv·ens·en
●
vältalighet
ngt högt.
allmän kultur
romersk elokvens
han höll middagstalet med sedvanlig elokvens
sedan 1716
av lat.
eloquen
´
tia
med samma betydelse, till
e
´
loqui
’uttala’