Svensk ordbok 2009, webbversion
drui
´
d
substantiv
~en ~er
dru·id·en
●
fornkeltisk präst
med funktion äv. som skald m.m.
relig.
yrk.
druidaltare
druidkult
sedan 1651
via fra. av lat.
dru
´
ides
, plur., ’druider’; av keltiskt urspr.