Svensk ordbok 2009, webbversion
bonite
´
t
substantiv
~en ~er
bon·itet·en
●
grad av avkastningsförmåga
hos ngn naturresurs
ekon.
bonitetsklass
sedan 1833
av ty.
Bonität
med samma betydelse; till lat.
bon
´
itas
’godhet’, till
bon
´
us
’god’